Institutt for fredsforskning i Oslo, PRIO, var en pionerinstitusjon da det ble startet i 1959, og ble modell for en lang rekke tilsvarende institusjoner i Norden og resten av verden. Forskningen skulle ha som praktisk siktemål å fremme en fredelig utvikling i verden. Slik hadde fredsforskningen fra første dag et forhold til «makten» - som har preget instituttet gjennom 50 år. Særlig i 70-åra lå PRIO i stadig konflikt med etablissementet, og det toppet seg i dramatiske politiske oppgjør om sikkerhetspolitiske og handelspolitiske spørsmål, og til slutt rettssaker og dom mot forskere.
PRIO ble oppfattet som en del av venstresida i norsk politikk, og instituttet var også opptatt av å leve i samsvar med studentrevolusjonens idealer om flat ledelsesstruktur og likelønn. Dette gjorde PRIO til «noe for seg selv» i det norske forskningsmiljøet, og skapte grunnlag for intense interne stridigheter. Sammen med striden om forskningspolitikkens veivalg mot slutten av 1970-åra satte dette PRIOs eksistens på spill.
