Oljeselskapet ENIs historie i Libya har generelt blitt vurdert som uberørt av Italias tidligere kolonisering av landet. ENI har videre fått utbredt aksept for sin fremstilling av seg selv som en pådriver for dekolonisering, i motsetning til Italia og andre italienske selskapers fortid i Libya. Mine undersøkelser av arkivmateriale viser derimot at ENI hadde sterkere forbindelser til det italienske kolonistyret og dets metoder enn det som hittil er blitt beskrevet.
Målet for artikkelen er todelt: For det første å vise at økonomiske forhold i den italiensk-libyske oljesektoren bygger på Italias historiske dominans i Libya i en langt større grad enn det som anerkjennes både i akademia, i media og i fortelingen selskapet ENI presenterer om seg selv. For det andre vil jeg med denne artikkelen argumentere for at en kolonial diskurs, som innebar holdninger og metoder fra kolonitiden, hjalp den italienske energigiganten ENI å oppnå sin prominente og langvarige posisjon i Libyas olje- og gassektor fra selskapets inntreden i landet i 1959. Utover den økonomiske tilstedeværelsen ENIs oljeutvinning i Libya representerer og den betydningen den har for libyske myndigheter, oljeselskapet selv samt Italias og Europas energiforsyning, er det også de siste årene kommet flere viktige bilaterale forhold til. Italia har økt sin politiske involvering i Libya, hvor landet fungerer som en slags lokalkjent mellommann for EUs forsøk på å outsource grenseovervåkning og migrantmottak til libyske myndigheter, løst basert på unionens tilsvarende avtale med Tyrkia etter migrasjonskrisen i 2015. I en slik situasjon er det desto viktigere å ha fortidens lange linjer for seg.
