Egelands utenriksbeskrivelse

I Morgenbladets faste spalte «Utenriksanalyse» får Nupi-direktør Jan Egeland 6. juni rikelig med spalteplass for å beskrive sin erfaring med den colombianske Farc-geriljaen. Og nettopp beskrive er det Egeland gjør, heller enn å analysere. Møtene med Farc har vi lest om i samme ordelag før, i Egelands bok Det nytter fra 2007. Det er interessant å høre om personlige møter med en karakter av såpass betydning som geriljalederen Manuel Marulanda («Tirofijo»), men det gir lite innsikt i hva som faktisk foregår i Colombia i dag. Ved å messe videre om Farcs mulige fall og spekulasjoner omkring hva slags person den nylig avdøde Tirofijo egentlig var, bidrar man ikke til annet enn å reprodusere budskapet fra den colombianske regjeringen. Av uvisse årsaker er det slike historier som i hopetall er blitt gjengitt i norske og internasjonale medier. Det faktum at det er paramilitære styrker som står for størstedelen av massakrer mot sivilbefolkningen, dødstrusler mot fagorganiserte, journalister og opposisjonspolitikere, har vi hørt urovekkende lite om. De paramilitære styrkene ble i stor grad opprettet på 1980-tallet som private hærer for å beskytte mektige landeiere mot angrep fra geriljaen. Enda mer alarmerende er det at vi har hørt svært lite om den pågående politiske krisen i Colombia: «La parapolica». Over 60 kongressmedlemmer er eller har vært under etterforskning på grunn av anklager om tette bånd med paramilitære styrker, hvorav 32 allerede er dømt og fengslet. Narkotikapenger har strømmet inn i systemet for å finansiere valgkamper og politiske karrierer. Den nåværende presidenten Alvaro Uribe gikk til valg på å bekjempe geriljaen med militære midler, og forhandlinger blir ikke ansett som et reelt alternativ. Det har nylig kommet frem at Mario Uribe, presidentens fetter og en av hans nærmeste rådgivere, sannsynligvis har samarbeidet tett med paramilitære. Videre spekuleres det i hvorvidt presidenten selv har personlige bånd til disse høyreekstreme væpnede gruppene. Jeg har dyp respekt for det arbeidet Egeland har gjort både for FN, Røde Kors og den norske stat, men det er trist at en person med såpass politisk tyngde og erfaring som Egeland skal bidra til et ytterligere unyansert bilde av situasjonen i Colombia. Det er ikke tvil om at geriljaen, både Farc og ELN, står for grove brudd på menneskerettighetene, men nettopp det har vi hørt fra BBC, CNN og andre internasjonale media så uendelig mange ganger før. Den skjeve fremstillingen bidrar til å legitimere regjeringens ensidige militære strategi, hvor geriljaen blir fremstilt som eneste overgriper, og som den som utelukker fredelige forhandlinger. For å skape genuin fred i Colombia må det dyptgripende politiske og sosiale reformer til. Dette vil ikke kunne skje om man sluker rått det budskapet den colombianske regjeringen promoverer, hvor politiske årsaker til konflikt blir avfeid ved å kategorisere geriljaen som terrorister for slik å hindre uønsket fokus på regjeringens egen innblanding og ansvar for overgrep. Jeg håper at Egeland og andre vil fortsette å fokusere på og skape oppmerksomhet omkring Colombias langvarige konflikt, men med et nyansert og analytisk blikk.