Stein Tønnesson's regular column in Morgenbladet. Nylig fikk jeg et e-brev fra Ho Chi Minh-byen, som stolt fortalte at Vietnam i 2005 hadde en vekst i BNP på 8,4 prosent, bare litt under Kinas. Vietnams Kommunistiske Partis 10. partikongress nå i april skal gjennomgå 20 års reformer. De startet da partiets stivbente generalsekretær Le Duan døde i 1986. De fleste delegatene i april kommer til å snakke om økonomisk forbedring. Jeg har prøvd å minne vietnameserne om at en av forutsetningene for fremgangen er fred. Siden 1989, da Vietnam endelig trakk seg ut av Kambodsja, har det hersket både indre og ytre fred, i hvert fall hvis vi med fred forstår fravær av væpnet konflikt. Vietnam har hatt mindre militærutgifter enn tidligere – og mye mindre enn Nord-Korea. Nord-koreanerne har sunket stadig dypere ned i fattigdom mens vietnameserne har nytt fredens frukter.
Vietnam-freden siden 1989 er like bemerkelsesverdig i dag som Vietnamkrigen var på 1960- og 70-tallet. Fred skal også forklares, særlig når den kommer etter lange kriger; Indokinakrigen 1945-54 og Vietnamkrigen 1959-75 hører til blant verdens verste kriger siden verdenskrigen, målt i antall drepte. Krigen i Kambodsja 1978-89 tok også mange liv, selv om den kom i skyggen av de røde khmerenes folkemord i årene 1975-78.
Hvordan kan dagens Vietnamfred forklares? Le Duan døde året etter at Gorbatsjov kom til makten i Moskva. Vietnams nye ledere tok da initiativet til å etterligne de markedsøkonomiske reformene i Kina. Snart etter la de utenrikspolitikken om. De kunne ikke lenger forlite seg på sovjetisk hjelp og tok like godt et oppgjør med hele alliansetenkningen. I stedet for å søke nye allianser bestemte de seg for å bli venner med alle. De normaliserte forholdet til Kina i 1991 og til USA i 1995. I 1995 ble de også medlem av den sørøst-asiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN, og nå satser de hardt for å komme med i Verdens Handelsorganisasjon. Vietnam har skaffet seg en differensiert eksportsektor (olje, ris, sko, tekstiler, kaffe, akvakultur) og mottar store utlandsinvesteringer. Lederskifte, inspirasjon fra Kina, bortfall av sovjetisk hjelp er altså viktige faktorer bak Vietnamfreden. La meg legge til at den er del av en større østasiafred. Øst-Asia var preget av krig fra 1930- til 1970-årene, men har vært bemerkelsesverdig fredelig siden da, og har samtidig opplevd en eventyrlig økonomisk vekst. Konkurransen mellom statene handler nå mer om økonomisk utvikling enn om territoriell kontroll.
Kan Vietnam- og Asiafreden vare? Det er usikkert. Øst-Asia har ikke noe sterkt overnasjonalt samarbeid, slik som Europa. Korea-halvøya er delt i en rik og en lutfattig stat, den fattige med atomvåpen. Taiwan-spørsmålet er uløst. Forholdet mellom Japan og Kina er fientlig på tross av stor samhandel. De konkurrerer om russisk olje, USAs gunst og innflytelse i andre asiatiske land. En annen grunn til bekymring er at verken Asiafreden eller Vietnamfreden er demokratiske. Vi vet at demokratier nesten aldri har gått til krig mot hverandre. Asia har en blanding av demokratiske, autoritære og halvautoritære stater. Det kan åpne for nye kriger mellom dem. Mangelen på demokrati kan også føre til voldelige opprør. Så vel Kinas som Vietnams Kommunistiske Parti har foreløpig et fast grep om makten. Men det er blitt stor sosial og regional ulikhet. Når dyrkbar mark blir beslaglagt for plantasjer, veier eller industri, tyr bøndene stadig oftere til voldelig protest. Et opprør blant etniske minoriteter i Vietnams sentrale høyland ble slått ned, med flere drepte, så sent som i 2001. Kan et ettpartiregime håndtere slike konflikter? Kan et ettpartiregime sikre fredelige maktskifter? Foreløpig har kommunistpartiene greid det i Kina og Vietnam, men freden ville trolig bli mer stabil hvis de innførte et demokratisk styresett, med frie valg, organisasjonsfrihet og et uavhengig rettsvesen. Det ville også gi grunnlag for forsoning med de tre millioner vietnameserne som lever i eksil. De skal også ha del i Vietnamfreden.
