Stein Tønnesson's regular column in Morgenbladet. Jo reddere jeg blir for president Bush, jo mer får jeg øynene opp for Amerikas gode sider. Vi trenger Amerika. USA er selve motoren i verdensøkonomien. Amerika leder an i innovasjon. De amerikanske universitetene er uovertrufne. USA står for frihet, for rettsstatsprinsipper. USA har forvaltet sin verdensmakt uten å bli et imperium. Jo, USA har flust med militærbaser, intervenerer i andre land og bryter selv menneskerettigheter, men virkelige imperialister legger andre land under seg på varig basis. Det gjør ikke USA. De fleste amerikanere vil ut av Irak. I Latin-Amerika, USAs egen bakgård, har velgerne kunnet bringe USA-kritikere til makten.
Tro det eller ei, men verden er faktisk mer fredelig nå enn før. Antall kriger har gått ned. Det skyldes, tror jeg, at vi bare har én supermakt. Under den kalde krigen understøttet supermaktene opprørsbevegelser i hverandres innflytelsessfærer. Det førte til en rekke borgerkriger. Denne trenden snudde i 1990-årene da FN kunne gripe inn og stanse lokale kriger. Folkemordet i Rwanda 1994 ble ikke stanset, men sjokket gjorde inntrykk. Selv om det går tregt, har FN økt sin betydning.
Hva er jeg da redd for? For USAs overmot – hybris. Frankrikes tidligere utenriksminister Hubert Védrine kalte USA en ’hypermakt’. Det passet i 2001, men ikke i dag. Bush har gjort hypermakt til hybrismakt. Vi ser det best i utenrikspolitikken, der USAs alenegang har skapt sterke motsetninger på tvers av Atlanteren. Men hybris gjør seg like mye gjeldende i økonomien. Selv om USA har store budsjettunderskudd, har Bush prioritert skattelettelser til de velstående og samtidig økt militærutgiftene. Det er uansvarlig. Bush fører også en uansvarlig energipolitikk, tillater amerikanerne et skyhøyt oljeforbruk. Amerikanerne har finansiert sitt økende forbruk ved å oppta stadig større lån på sine hus. Som The Economist jevnlig påpeker skal det ikke mye til for å utløse et sammenbrudd på det amerikanske eiendomsmarkedet. Skattepolitikken til Bush er enda mer uansvarlig når vi tar i betraktning at føderalstatens forpliktelser under Social Security og Medicare vil øke dramatisk fremover. Jeg tror Bush’ økonomiske politikk er en tidsinnstilt bombe.
George W. skal ikke ha hele skylden. Hybris inntok Washington alt før han kom til makten. Tidligere i 1990-årene hadde USA ennå ikke innstilt seg på å være hypermakt. Bush Sr. førte en relativt forsiktig utenrikspolitikk. Han fikk Japan til å finansiere Gulfkrigen i 1991 og rykket aldri mot Baghdad. Den gang trodde mange at Japan var i ferd med å overta som økonomisk verdensleder. Så gikk vi inn i de ’asiatiske verdienes’ år, med spådommer om at Øst-Asia ville bli verdens nye maktsentrum. Disse forestillingene rådde grunnen til tross for at også Clintons Amerika opplevde en langvarig økonomisk oppgang. Troen på de asiatiske verdiene fikk en knekk med Asia-krisen 1997-98. Da kom Amerikas hybris. Under inspirasjon fra ’Prosjekt for et nytt amerikansk århundre’ og andre tenketanker ble det en allmen oppfatning at USA ikke hadde gjort nok for å utnytte sin makt. Bush Sr. og Clinton hadde skuslet bort en sjanse til å endre verden. George W. Bush skulle trå til, og så kom 9/11…
Resten kjenner vi. Den amerikanske hybris nådde sitt crescendo i 2002-2003 med invasjonen av Irak. Nå er overmotet kanskje i ferd med å avta. Condoleezza Rice prøver å samle trådene. Samtidig utnytter USAs fiender Amerikas overmot. Opprørerne i Irak får støtte utenfra. Irans nyvalgte president tror at Vesten trenger Iran mer enn omvendt. Han utfordrer resten av verden med sin atompolitikk, fordi han vet at dette kan styrke ham internt i Tehran, og satser på at USA ikke tør å ta enda en krig.
Vi andre trenger Amerika. Amerika trenger oss, og alle trenger vi fred. Pax Americanas fremtid avgjøres ikke bare av økonomiske trender, men av politikk. Iran-krisen kan utløse en storkrig i Midtøsten. Hvis Det internasjonale atomenergibyrået og FNs sikkerhetsråd mislykkes, kan det ytterligere undergrave Amerikas makt, enten Iran bombes eller ikke. Men stormaktene har mye å vinne på å stå sammen, slik de gjorde da Atomenergibyrået vedtok sin Iran-resolusjon den 4. februar. Hvis amerikanerne skal bevare sin maktstilling, må de kvitte seg med hybris og gå inn i Pax Multilateralis.
