–Dere i Vesten har nytt godt av billig kull og olje og gjort dere rike på klodens bekostning. Nå får dere rydde opp. Energiforbruket per innbygger i USA er skyhøyt over det vi har hos oss. Dere kan ikke kreve at vi kinesere – eller indere – skal bære byrdene. Nå er det vår tur til å øke vår levestandard.
Dette farlige argumentet har møtt forståelse blant dem som har sans for rettferdighet, også i Vesten. Heldigvis er det i ferd med å svekkes. Kinesiske og indiske myndigheter har innsett at den globale oppvarmingen truer dem selv. Hvis Himalayas snø og is smelter bort, Bangladesh blir ytterligere oversvømmet, orkanene tiltar i styrke og forørkningen brer seg fra Gobi, kan regjeringene i Beijing og New Delhi ikke flykte fra problemene. Selv om opinionen i India og Kina fremdeles er lite engasjert, ser vi en gryende forståelse i Kina og India for at de må engasjere seg i kampen mot global oppvarming. En av de beste nyhetene på lenge kom fra Washington i forrige uke, da sentrale politikere fra USA, Europa, Russland, Japan, Kina, India, Brasil, Mexico og Sør-Afrika ble enige om å erklære at alle land – rike som fattige – må kutte i utslippene av klimagasser, at kvotehandelsystemet må gjøres gjeldende for hele kloden og at en oppfølger til Kyoto-avtalen av 1997 bør være på plass alt i 2009. Det var organisasjonen Globe, Global Legislators Organisation for a Balanced Development, som brakte dem sammen.
Global oppvarming blir det store emnet i verdenspolitikken i år. Al Gores film “En ubehagelig sannhet” gikk for fulle hus i fjor. I oktober leverte økonomen Nicholas Stern sin alarmerende rapport til Tony Blair, der han hevdet at 1% av verdens bruttoprodukt må brukes til å motvirke global oppvarming for å hindre at den påfører verdensøkonomien store tap. Nå nylig kom den første av fire rapporter fra FNs klimapanel, som fjernet nesten all tvil om at det pågår en global oppvarming i en takt som det ikke har vært maken til de siste 10.000 årene og at økningen i konsentrasjon av CO2 i atmosfæren primært skyldes bruk av fossilt brensel og endret arealbruk, altså menneskelig handling. For tre uker siden nominerte Høyres Børge Brende og SVs Heidi Sørensen Al Gore og den canadiske inuitten Sheila Watt-Cloutier til Nobels fredspris. Watt-Cloutier har rettet verdens oppmerksomhet mot oppvarmingen av Arktis, der temperaturene har økt enda raskere enn i andre deler av verden.
Klimapanelets syntese-rapport kommer først mot slutten av året, før første runde i forhandlingene om fornyelse og utvidelse av Kyoto-avtalen på Bali 3-14. desember. Tildelingen av Nobels fredspris foregår mens forhandlerne sitter sammen, så Brendes og Sørensens forslag blir nok behandlet seriøst. Kyoto-avtalen har skapt et rammeverk for kvoteberegning og kvotehandel, men har ikke kunnet stanse økningen i klodens utslipp av klimagasser, ettersom viktige utslippsland som USA, Kina og India står utenfor. Fler og fler innser at en ny avtale må omfatte alle viktige land og gå mer drastisk til verks.
Klimautfordringen kan kanskje vendes til noe positivt hvis den samler både stormakter og småstater om en felles globalpolitikk. Det kan gi en ny giv for FN, hvis det da ikke blir G8 som tar ledelsen. Tyskland har ordførerskapet i G8 i år og vil ha klimaenddringene som første punkt på sin dagsorden under toppmøtet 6-8. juni. En særlig forberedelseskonferanse skal holdes i Tyskland i mai.
Alle må yte sin skjerv, men den viktigste innsatsen for å redusere utslipp av CO2 skje i de største og minst energieffektive landene. Det vil si Russland, Kina og USA – India ligger bedre an fordi landet foreløpig har mindre industri, færre biler og flyavganger og satser på tjenesteytende næringer. Japan er dobbelt så energieffektiv som USA. EU er kommet et godt stykke på vei og har satt seg ambisiøse mål. Hva Norge gjør på eget territorium har først og fremst symbolsk betydning, skjønt symboler er ikke å kimse av. Viktigst er det likevel at Norge bidrar med teknologioverføring og teknologisk samarbeid med Kina, India, Russland og fattige utviklingsland. Isolering av bygninger, vannkraft, solcellepaneler, og innfanging av CO2 så snart vi greier det til en overkommelig kostnad vil være vesentlige bidrag. Det er et godt tegn at klimapolitikken skal stå sentralt når statsministeren besøker Kina neste måned, akkurat som den gjorde da utenriksministeren var i India i desember.
Jeg håper Jens Stoltenberg slipper å møte argumentet om at Vesten må rydde opp hos seg selv før den krever noe av Kina. Inderne og kineserne må nå snu på flisa: Godta at også de skal inn i kvotesystemet, finne frem til en ny, mer miljøvennlig vekstmodell, satse på energisparing, alternativ energi og andre transportformer enn bensinslukende biler og fly. Og så kan de kreve – med soleklar rett – at Vesten bidrar med finansiering og teknologi. Hvis Kina og India oppretter storstilte miljøteknologiske innovasjons-parker på sine territorier, og krever finansiering og deltakelse fra USA, Japan og Europa, vil det ikke finnes argumenter for å avslå. Rett skal være rett.
(En mindre korreksjon ble foretatt 26.2.07 for å rette opp en feil i den trykte utgaven av artikkelen.)
