Kinas økende makt PRIO-direktørens to siste uker har stått i Kinas tegn. Først stiftelsen av det nye Stockholm China Forum 18-20. mars, et initiativ fra German Marshall Foundation i USA og Sveriges utenriksminister Carl Bildt. Der var det ingen kinesere med, men alt handlet om Kina, og mange av USA og Europas fremste eksperter på Kina og Asia deltok. Meningen var å diskutere muligheten for en felles atlantisk holdning til Kinas voksende makt. Den muligheten må arrangørene skyte en hvit pil etter. Uenigheten var til å ta og føle på, skjønt den også gjaldt innad blant forskerne fra hver side av Atlanteren. Noen mente Kina var en tilstivnet leninistisk partistat uten vilje til reell politisk reform og at omfattende brudd på menneskerettighetene tolereres av Vesten i urovekkende grad. Andre mente det allerede var skjedd dramatiske politiske endringer, og at disse trolig vil fortsette, selv om målet ikke er demokrati av vestlig type. Noen mente Kina representerte en ulmende trussel, andre at det kinesiske lederskapet er genuint interessert i å spille en ansvarlig rolle både i sine nærområder og i globalpolitikken, med vekt på multilateralt samarbeid. Og mens europeerne kun ønsket å engasjere Kina, var det et ønske på amerikansk side om også å diskutere oppdemming (containment). Da ingen europeerne ville ta ordet i sin munn, spurte en amerikaner om noen kunne gi ham et annet ord for det samme, som ville være mer akseptabelt i Europa. Etter en lang stillhet foreslo jeg konfliktforebygging (conflict prevention). Det vakte almen latter.
To ting var det likevel nesten enighet om: Kinas økonomiske vekst vil trolig fortsette, og Kinas globale innflytelse vil øke. Det var det også enighet om da PRIOs Ola Tunander organiserte nordisk-kinesisk rundebord på Lysebu i Oslo i helgen 23-25. mars, med en delegasjon av forskere og diplomater fra Beijing og Shanghai, ledet av ambassadør Ma Zhengang, vise-president i den kinesiske Folkekongressens utenrikspolitiske komite og president for Kinas institutt for utenrikspolitiske studier. Tema var kinesiske og nordiske perspektiver på sikkerhet. Mange av emnene fra Stockholm ble også diskutert på Lysebu, og det slo meg etterpå hvordan Bush-administrasjonens unilaterale utenrikspolitikk har åpnet et rom i utenrikspolitikken der kinesere, skandinaver og andre europeere finner sammen i et felles ønske om multilateralt samarbeid, basert på likeverd. De samme kineserne som forsvarer mangelen på demokrati innad i Kina argumenterer med iver for demokratisk samarbeid mellom verdens stater. Mange av dem har dessuten gått over fra å insistere på en multipolar maktstruktur til å si at USA er uunnværlig som supermakt, men må finne sin plass i et forpliktende, multilateralt samarbeid. Dette kan forstås på to måter. Den ene er at kineserne snakker nordisk småstatspråk for å slå inn kiler mellom oss og USA. Den andre er at kineserne faktisk har endret syn. President Hu Jintao har gjort en ’harmonisk verdensordning’ til sitt fremste utenrikspolitiske slagord. Han snakker om globaliseringen som en positiv kraft og mener den krever et sterkt forpliktende internasjonalt samarbeid. Kina synes å være på gli også i klimapolitikken og kan tenkes å være villig til å sette et tak på sine utslipp. Kineserne på Lysebu snakket varmt om statsminister Wen Jiabaos sterke miljøengasjement og om hvordan han skammet seg over at Kina ikke hadde nådd målet om 4% mer energieffektivitet (redusert energiforbruk per produktenhet) i 2006. Mye mer blir nå gjort for å nå målet i 2007, hevdet de.
Denne uka har jeg vært hos Statoil i Stavanger for å diskutere Kinas rolle i Midtøsten. Mange tror at Kina har bundet seg opp i et samarbeid med USAs fiender i regionen. Det er ikke riktig. Urananrikerne i Iran kjenner seg sviktet av Kina, som har gått sammen med de andre vetomaktene i FNs Sikkerhetsråd om å vedta sanksjoner. Sikkerhetsrådets vedtak i forrige uke var enstemmig! I de siste par årene har Kina først og fremst dyrket forbindelser med USAs venner i Midtøsten. Et Forum for kinesisk-arabisk samarbeid ble stiftet i 2004, og i fjor gjorde det et stort nummer av at Kina hadde hatt diplomatiske forbindelser med Egypt i 50 år. Saudi-Arabias kong Abdullah besøkte Kina i januar 2006, som det første land utenfor Midtøsten, og Hu Jintao kom på gjenvisitt i april. Da holdt han en tale til den saudiske Shuraen (rådgivende forsamling), der han foreslo et samarbeid om å skape et ’harmonisk Midtøsten.’ Det er viktig for Kinas og verdens oljeforsyninger. Kina utnevnte også en særlig utsending til Midtøsten og organiserte et offisielt seminar i Beijing om Palestina-spørsmålet, med deltakelse av veteraner fra Oslo-prosessen. Det kinesiske harmoni-diplomatiet er bare toppen av et isfjell som ellers består av økende handelssamkvem mellom Kina og samtlige land i Midtøsten, Israel inkludert. Saudi-Arabia skal bygge oljeraffinerier i Kina, og Kina vil la saudierne ha et oljelager på kinesisk territorium – med olje som ennå ikke er kjøpt av Kina. Det kan gjøre Saudi-Arabias oljeeksport litt mindre sårbar hvis det kommer til krigshandlinger i Hormuz-stredet.
Ja, Kinas makt er økende, og Kina er nå den av FNs fem vetomakter som bidrar med flest fredsbevarende tropper i konfliktområder. Samarbeid om fredsbevaring var et av emnene da statsminister Jens Stoltenbergs store norske delegasjon besøkte Kina denne uka. Også det var et uttrykk for Kinas økende makt.
