Verden har fått en ny fredsindeks (Global Peace Index), der 121 land blir rangert utfra 24 indikatorer. Indre fred vektes 60%, ytre fred 40%. Noen indikatorer er tallstørrelser som antall væpnede konflikter, antall mord, antall innsatte, antall tropper. Andre er skjønnsmessige anslag gjort av Economist Intelligence Units landspesialister. De har anslått på en skala fra 1 til 5 hvor mye tillit innbyggerne i et land har til hverandre og hvor godt forhold et land har til sine naboer.
Det er ikke overraskende at Irak, Sudan og Israel havner nederst på indeksen, heller ikke at øystatene New Zealand, Irland og Japan ligger i topp sammen med fire nordiske land. Noen vil kanskje undre seg over at USA er helt nede på 96. plass, mens nabolandet Canada er nær toppen. Mer overraskende er det at verdens hardest ramte land under den kalde krigen, Sør-Korea og Vietnam, er helt oppe på 32. og 35. plass. Regionen Øst-Asia er ca. midt på treet, med Kina på 60. plass. Mer overraskende er det, trolig også misvisende, at Sør-Asia er helt på bunn, bak Midtøsten og Afrika. Bangladesh er nr 86, India 109, Sri Lanka 111 og Pakistan 115.
Bak indeksen står en pengesterk filantrop, Steve Killelea. Arbeidet med den har i hovedsak vært gjort ved University of Queensland i Brisbane, Australia. PRIOs tidligere direktør Dan Smith og Alyson Bailes, direktør for fredsforskningsinstituttet i Stockholm (SIPRI), er med i det forskningsteamet som har fastsatt de 24 indikatorene og hvordan de vektes. Andrew Mack ved Senter for menneskelig sikkerhet i Vancouver, Canada, som for to år siden la frem verdens første rapport om menneskelig sikkerhet, er også med i gruppa. PRIO har ikke deltatt, men vår og Uppsala-universitetets statistikk over væpnede konflikter inngår i indeksen.
Vi bør hilse fredsindeksen velkommen. Den trekker oppmerksomheten mot fred i stedet for krig. Men vi bør stille noen metodiske spørsmål. For det første må vi lure på hvordan Economist Intelligence Unit har kunnet vurdere grad av tillit og godt naboskap. Det ligner synsing. Synsebaserte indekser må tas med en klype salt.
Korrupsjonsindeksen til Transparency International måler egentlig ikke hvor korrupt et land er, bare hva et utvalg mennesker tror om dette. Det samme er i noen grad tilfelle med den nye fredindeksen. La oss få vite hvordan indeksen blir seende ut hvis de skjønnsmessige indikatorene fjernes. Problem nr 2 ligger i vektingen. Forskningsteamet har gitt hver indikator en vekt fra 1 til 5, men tilsynelatende uten å ta hensyn til at noen av dem henger sammen med hverandre. Hvis antall mord, antall innsatte og antall tilgjengelige våpen henger sammen (kovarierer), bør det påvirke vektingen. En god indeks reduserer vekten for de faktorene som kovarierer.
For det tredje virker det som indeksen legger for mye vekt på hvor mange væpnede konflikter et land har vært involvert i. At India over lengre tid har hatt små væpnede konflikter i Assam, Manipur og Nagaland må i noen grad trekke ned, men ikke så veldig mye. Indias eneste virkelig alvorlige væpnede konflikt er i Kashmir. Og India har over 1 milliard innbyggere.
Et fjerde problem er at Killelea også vil bruke indeksen til å fastslå hva som gjør at land blir mer eller mindre fredelige, og det prøver forskerne å finne ut ved å velge et antall utenforliggende indikatorer, “drivere”, og se hvordan de påvirker hvert lands score. Her synder de mot et viktig vitenskapelig prinsipp. For å kunne forklare noe er det viktig å definere presist hva som skal forklares (den avhengige variabelen). Definisjonen av det som skal forklares er mye viktigere enn definisjonen av forklaringsfaktorene (de uavhengige variablene). Score på en indeks er uegnet som avhengig variabel. Fredsscoren er jo ikke noe i seg selv. Den er bare summen av 24 vektede indikatorer. Forklaringen på scoren ligger i måten den er utregnet på. Hvis vi skal lete etter “drivere” for den freden som uttrykkes i indeksen, må vi ta bryet med å forklare hver enkelt av de 24 indikatorene. Hver for seg kan de være en tilstrekkelig definert avhengig variabel. Sammen er de det ikke.
Indekser er viktige fordi de kan hjelpe oss å bestemme politiske mål og prioriteringer. Brutto nasjonalprodukt har spilt en enorm rolle i mange år. Det er bra at vi får indekser også for menneskelig utvikling, korrupsjon og fred. Men de må kun tas for det de er verdt.
