Hva er nytt i krig?

Dagsavisens Anders Sømme Hammer har hatt en serie gode reportasjer fra sør- Afghanistan. Tirsdag intervjuet han representanter for en lokal utviklingsorganisasjon i et område der ingen andre utlendinger enn soldater – og altså én journalist – våger å vise seg. De lokale spesialistene oppfordret NATO til å “snakke med de respektive stammelederne og få deres tillatelse til å pågripe talibanere” heller enn å “sparke opp dører på jakt etter Taliban”. Morgenbladet skriver i dag om et dialog-seminar på Nansen-skolen der en av Norges høyeste offiserer, ifølge Aftenpostens Ulf Andenæs, konstaterte at “Taliban har tilsynelatende ubegrenset tilgang på nye rekrutter, og at konflikten i Afghanistan på mange måter har karakter av borgerkrig”. Det fikk Afghanistans ambassadør i Norge, som deltok i dialogen, til å protestere. Ifølge ham var fienden terrorister med utspring i Pakistan, for ellers ville jo det folkerettslige grunnlaget for NATOs engasjement forsvinne. NATO kan ikke delta i en borgerkrig. Militær sannhet og diplomatisk sannhet er ikke helt det samme.Men hva er egentlig sant om verdens “nye kriger”? Hva er det nye? Boka The Utility of Force (Maktanvendelsens nytte) av den pensjonerte britiske generalen Rupert Smith har fått mye ros. Han kommer til Oslo 19. september til et seminar på Institutt for forsvarsstudier. Hans nye begrep er “krig blant folket”. Industrikrig mellom nasjonale hærer, med stridsvogner i formasjon og sårbare forsyningslinjer, tilhører historien. Nå foregår all krig blant folket. Den handler ikke om en hærs erobring av land fra andre hærer, men om å sikre militære styrkers tilstedeværelse blant folket. Kriteriet på seier er at styrkene kan bevege seg fritt blant folk, uten å være truet. Når det er skjedd, kan politiet overta. Det kan ta svært lang tid, og det viktigste midlet er ikke å drepe fiender. Det gir ofte negativ effekt fordi det provoserer til mer motstand. Det viktigste er å endre befolkningens holdninger, og det gjør mediene til en sentral slagmark. Smith anbefaler ikke å prøve å lure dem, men heller legge et grunnlag for at mediene lurer seg selv. Det rådet må interessere Anders Sømme Hammer og andre reportere, for de deltar jo da i selve krigen.Men hva er nytt? Ikke at krigen skjer blant folket. Smiths “krig blant folket” ligner Mao Zedongs “folkekrig”, bare med motsatt fortegn. Mao skrev opprørets strategi mens Smith tar for seg hvordan det kan overvinnes. Likevel er det en forskjell: Maos geriljakrigere skulle legge grunnlaget for å løfte krigen til høyere stadier, bygge en hær som kunne utkjempe slag og overta statsmakten. Smith mener slike slag tilhører historien. Det nye er altså ikke “krigen blant folket”, men at dette nå er eneste form for krig. Men er det så sikkert? Soldatkrigene mellom Iran og Irak 1980-88 og Etiopia og Eritrea 1998-2000 ligger ikke langt tilbake i historien, og Pentagon vil neppe satse på at det aldri kommer et oppgjør mellom USA og Kina. Smith mener det er atomvåpnene som henviser “industrikrig” til historiens skraphaug. Spørsmålet er om det heller er USAs overlegenhet. Den varer nok ikke evig, selv om det kanskje ville vært ønskelig.Selve hovedmannen bak begrepet “nye kriger” er tyskeren Herfried Münkler, som utgav Die neuen Kriege i 2002. Münkler er representert i en fersk bok utgitt av Institutt for forsvarsstudier: On New Wars (John A. Olsen, red). Münkler er blitt kritisert for at det han sier er nytt har forekommet mange ganger før, men han holder fast ved tre trekk han mener er nye: Privatisering, asymmetri og demilitarisering. Private selskaper har overtatt mange av de statlige hærenes oppgaver. Nesten alle kriger utkjempes mellom sterke og svake parter, der de svake må kompensere for sin underlegenhet med taktisk og strategisk kreativitet. Det innebærer også at sivile deltar aktivt i krigføringen, ikke bare som industriarbeidere og ofre.Vi fredsforskere bør gå mer aktivt inn i debatten om de nye krigene. Innsikt i krigens dynamikk er nødvendig for å kunne forebygge konflikt og foreslå løsninger. Kunnskap om krigens konsekvenser gir grunnlag for å kjempe mot krig. Når de militære kjemper “blant folket”, blir det dessuten økt samrøre, både på godt og vondt - ikke sjelden er målet det samme. Fredsforskere kan videre bidra med kritikk av overgrep og med advarsler mot strategiske feil. Hvis Smiths bok var blitt skrevet av en fredsforsker, ville den kanskje hett The Futility of Force (Maktanvendelsens fåfengthet).