Splittede samfunn

Stein Tønnesson's regular column in Morgenbladet. Kypros er et splittet land. Midt i det delte Nicosia ligger PRIO Cyprus Centre, som lørdag 26. november holdt sin første årskonferanse med tittelen ’Fredsbygging i splittede samfunn’. Den ble holdt i det nedslitte Ledra-palasset, midt i den nøytrale buffersonen. Deltakere fra begge sider kunne spasere inn fra hver sin kant, uten å vise pass. Om kvelden kunne de bevitne hvordan tyrkisk-kypriotiske gravemaskiner rev muren som siden 1974 har sperret Ledra-gata. Nå bygges en sivil gangbro over de tyrkiske patruljenes vaktrute. FNs forsøk på å samle Kypros mislyktes da gresk-kypriotene stemte ned Annan-planen i april 2004. Gresk-kypriotene kom med i EU mens tyrkisk-kypriotene ble stående utenfor. Bare Tyrkia anerkjenner staten deres, så den har ikke direkte handels- eller flyforbindelser med andre. Det siste året har pessimismen hersket på øya. På konferansen prøvde vi å se på andre delte samfunn, med foredrag om nord-irsk historieundervisning, tilbakelevering av eiendom i Bosnia-Herzegovina, og den russiske minoritetens situasjon i Baltikum. Og vi sammenlignet. Vi snakket om hvor ulik utviklingen har vært i verdens delte land. Vietnam ble delt i 1954 og gjenforent i 1976, etter at regimet i sør var bukket under for en offensiv fra nord. Nå har sør-vietnameserne en dominerende posisjon i landets næringsliv, og Hanoi er i ferd med å forsone seg med landets to millioner flyktninger. Tyskland ble gjenforent i 1990 gjennom avvikling av regimet i øst. Samlingen skjedde på Vests premisser, men med en sjenerøs valutaveksling. Nå har de to største tyske partiene øst-tyske ledere, og en av dem er kansler. I Korea, som ble delt i 1945, kan man fortsatt ikke reise mellom de to statene. Minene ligger tjukt langs DMZ, og turister fra sør kan bare besøke en særskilt sone i nord. Forskjellen i levestandard er så stor at den slår ut i ulik kroppshøyde. Men nasjonalfølelsen er så sterk både i nord og sør at Korea utvilsomt en gang blir gjenforent. I vår fikk jeg forevist en ny jernbanestasjon sør for grensen, med skilt so viser avgangstider til Pyongyang, smilende billettører og en feiende flott perrong – men ingen tog. Kinas samling er mer usikker. Borgerkrigen endte i 1949-50 med at nasjonalistene flyktet til Taiwan. Mange av flyktningenes barn holder fortsatt på at Kina er én nasjon, men vil først samles når landet er blitt demokratisk. Men de fleste unge ser seg nå mest som taiwanere. Samtidig handler, investerer og studerer de som aldri før i fastlands-Kina. Flertallet på Taiwan deler språk med folk i Fujian-provinsen og har tett kontakt med dem, selv om de ennå må reise via Hong Kong. Under et besøk i Fujian i mars i år fikk jeg bekreftet at folk der er mindre innstilt på å ty til vold for å hindre taiwansk uavhengighet enn folk er i Beijing. Amerikanerne har av og til truet gresk-kypriotene med at hvis de ikke ordner seg med tyrkisk-kypriotene, kan Nord-Kypros bli et ’nytt Taiwan’. Men kypriotene trenger ingen modeller eller skremmebilder. De trenger håp og ideer. Mye nytt fremkom i Ledra-palasset. Som at Annan-planen, tross at den ble nedstemt i sør, likevel fikk store virkninger i nord. Den inneholdt et opplegg for tilbakelevering og kompensasjon for flyktningers tapte eiendom, og det brukes nå i de risikovurderingene som investorer gjør når de handler med eiendom. Prisene i nord har skutt i været. Nord har tatt igjen litt av sørs forsprang i velstand. Da dette ble dokumentert på konferansen, ga det kjempeoverskrifter i kyprospressen. Den store innvandringen til Kypros ble også diskutert, og det gjorde inntrykk da samfunnsgeografen Jørgen Carling spurte om Kypros’ ca. én million innbyggere kanskje ikke er et splittet samfunn likevel, men to hver for seg splittede samfunn. Så vel nord som sør har om lag 100 000 innvandrere. Paradoksalt kan kanskje økt oppmerksomhet om andre skiller enn det mellom gresk- og tyrkisk-kyprioter gjøre det lettere for Kypros på nytt å bli ett samfunn. Stein Tønnesson, Nicosia