Fred og olje

Stein Tønnesson's regular column in Morgenbladet. Verden er blitt mer fredelig. Den statistikken som samles ved Universitetet i Uppsala og Institutt fror fredsforskning (PRIO) og fremlegges årlig i Journal of Peace Research og årboka til SIPRI (Stockholm International Peace Research Institute), viser en klar nedgang i antall kriger siden 1992. Antall drepte i hver krig har også gått drastisk ned. Dette er blitt et hovedpoeng i den nylig utkomne Human Security Report. Nedgangen gjelder både interstatlige kriger og borgerkriger. Vi skal også glede oss over at vi så langt har oppfylt det målet FNs grunnleggere satte seg i 1945 om å unngå nye verdenskriger. Én av grunnene til den fredelige utviklingen de siste 12-13 årene er at FN har fått større mulighet for å intervenere for å hindre krig og støtte fredsprosesser. En viktigere grunn er nok at det nå bare finnes én supermakt, ikke to. De to holdt riktignok hverandre i sjakk, slik at det ikke ble atomkrig, men de understøttet opprørsbevegelser i hverandres innflytelsessfærer. Det bidro til en sterk økning i borgerkriger fra 1960-årene og frem til 1992. Nå har USA og Russland sluttet å sende gratis våpen til opprørsbevegelser, men ennå har vi et stort legalt og illegalt marked for håndvåpen, av bl.a. amerikansk og russisk fabrikat. De brukes både i krig og kriminalitet. Av flere grunner må vi ikke ikke falle til ro, men intensivere arbeidet for å gjøre verden mer fredelig. For det første voldskriminaliteten. Den fremgår ikke av krigsstatistikken. I Brasil, som ikke har krig, blir det daglig skutt og drept 107 mennesker. Likevel led president Lula nederlag denne uka i folkeavstemningen om å forby folk å bære våpen. For det andre er det fortsatt borgerkrig i mange land og akutt fare for krig mellom noen stater, som Eritrea og Etiopia. For det tredje har terrortruslen provosert verdens ene supermakt til å invadere og okkupere Afghanistan og Irak, noe som har skapt en farlig situasjon i hele regionen. Kanskje er den største faren ved terror at de får regjeringer til å legge rett og forsiktighetshensyn til side i sine forsøk på å ta de skyldige. For det fjerde finnes det fortsatt store arsenaler av atomvåpen. Nedrustningen har stanset opp. Atomladninger kan komme på avveie, og det kan skje ulykker. Jeg tenker mer og mer på en femte grunn, nemlig knapphet på olje. I dag betyr territorier og grensestrid mindre enn tidligere. Statssystemet ligger i hovedsak fast, med avtalte og gjensidig respekterte landegrenser. Jeg ser en tendens til at konkurransen mellom nasjonene nå handler mer om produksjon, handel og kunnskap enn landområder. Og produksjon, handel og kunnskap kan ikke lett erobres med våpen. Problemet er at produksjon og handel krever energi. Energiressursene er ikke ubegrensede. Aller minst oljen, som er mye brukt til oppvarming i konkurranse med andre energikilder og er nesten enerådende når det gjelder transport. Den høye oljeprisen i dag er forskjellig fra oljekrisene på 1970- og 80-tallet. Nå skyldes den ikke politiske produksjonskutt, men manglende evne i produksjonslandene – og raffineriene – til å møte en økende etterspørsel. Krig og sanksjoner hindrer nødvendige investeringer i oljeutvinning i Irak og Iran. Vi vet ikke hvor mye Saudi-Arabia kan øke sin produksjon. Om det har Matthew R. Simmons skrevet den urovekkende boka Skumring i ørkenen. Mangel på funn andre steder gjør at verden blir mer og mer avhengig av midtøstolje. Min frykt er at en kombinasjon av politisk krise og oljekrise skal tvinge USA til å sikre sine oljeforsyninger ved å ta militær kontroll med oljekildene. Det kan avskjære andre land fra oljeforsyninger og tvinge dem til å gripe til våpen. For å hindre at noe slikt blir mulig er det avgjørende å minske verdens avhengighet av olje. Det trengs intensiv energiøkonomisering, særlig i USA og Kina. Energiøkonomisering bør defineres som en fredsoppgave. Det er en fredsoppgave å utvikle fornybar energi. Det er en fredsoppgave å utvikle sikre og rimelige transportmidler som ikke bruker bensin. Energisikkerhet må til topps på verdenspolitikkens prioritetsliste. Stein Tønnesson, Beijing