Dag og tid: Sist uke var det seksti år siden presidentkandidaten Jorge Elicer Gaitán ble skutt og drept på åpen gate i Bogotá, noe som skulle markere begynnelsen på en lang voldelig periode, kjent som La Violencia («Volden»).
Gaitán var et liberalt håp i en historie preget av reaksjonære krefter, og drapet kan dermed regnes som starten på en av verdens mest langtrukne borgerkriger. Colombia har vekselvis vært preget av lav intensiv konflikt og åpen krig føring, utkjempet av et mylder av ulike aktører, inkludert gerilja, paramilitære, samt regjeringshæren og narkoligaer. De store sosiale problemene som omfordeling av jord og tilgang til politiske og sosiale rettigheter står fremdeles igjen som underliggende årsaker til konflikten i Colombia.
I løpet av de siste månedene har situasjonen i Colombia fått oppmerksomhet både i Norge og internasjonalt. Geriljabevegelsen FARC (Colombias revolusjonære væpnede styrker) har løslatt kidnappede, og regjeringshæren skapte skandale da de krenket Ecuadors selvstendighet ved et væpnet angrep på en FARC-base inne på ecuadoriansk territorium.
Helt siden spanjolenes ankomst til Colombia har det eksistert et skarpt skille mellom de få som eier enorme landområder, og de mange jordløse campesinos: bønder som leier og arbeider med jorda. I 1960-åra oppstod det flere geriljabevegelser i Latin-Amerika, inspirert av den vellykkede cubanske revolusjonen. I Colombia ble det etablert en rekke geriljahærer, hvorav FARC etter hvert ble den største. Målet var å bekjempe det føydale systemet som holdt størstedelen av befolkningen i konstant fattigdom og undertrykkelse. En av geriljaens viktigste taktikker var væpnet angrep på de enorme haciendas, storgårdene som representerte selve makteliten i landet.
Som et svar på geriljaens brutale framferd ble det opprettet en rekke paramilitære grupper – med full legitimitet fra sentralmyndighetene – som skulle beskytte jordeierne mot opprørshærenes raseri. De høyreekstreme paramilitære ble raskt skyldige i grove brudd på menneskerettigheter og massakrer av hele landsbyer. Etter hvert som kokainproduksjonen vokste utover i 80-årene, bidro den enorme narkotikaeksporten til å finansiere paramilitære aktiviteter. For geriljaen betydde slutten på den kalde krigen kutt i økonomisk støtte fra store sosialistiske stater, noe som lokket også de venstreorienterte opprørerne inn i kokainindustrien. Narkotikaindustrien gjennomsyrer i dag samfunnet, og Colombia har en av verdens verste drapsstatistikker.
Hva definerer den enkeltes makt i dagens Colombia? Det er ikke bare antall hektar jord man eier, men også slektsbånd og bekjentskap. Politikken, selv på høyeste nivå, er i stor grad dominert av slektninger og venner av de tradisjonelle jordeierfamiliene. Det var derfor ikke overraskende da media for få år tilbake avdekket en rekke tilfeller av parapolitica: tette bånd mellom sentrale politikere og paramilitære grupper. Kontaktene med disse formelt ulovlige høyreekstreme gruppene har vært en av de store skandalene for nåværende president Álvaro Uribe.
Mediefokuset på geriljaens brutale kidnappinger og situasjonen for FARCs mest høyprofilerte gissel, fransk-colombianske Ingrid Betancourt, er viktig for å skape oppmerksomhet omkring geriljaens brudd på internasjonal rett. Det ekstreme personfokuset har imidlertid konstruert et svært skjevt bilde av konflikten i Colombia, og den ensidige vinklingen har nærmest skapt et inntrykk av at geriljaen er eneste overgriper. Sannheten er derimot at paramilitære står for flesteparten av truslene mot sivilbefolkningen, inkludert drap og fordrivelse, og at regjeringshæren og politiet er dypt innblandet. Når regjeringen Uribe hevder at det i Colombia i dag ikke lenger eksisterer en konflikt, men kun opprør fra enkelte terroristgrupperinger, er dette en alvorlig ansvarsfraskrivelse og et forsøk på å avpolitisere en konflikt som bare kan løses med dyptgripende politiske reformer.
