Norsk oversettelse av 'Will we let the Afghan Reform-Process Down?', TOLO News, 26. september 2013.
En rask reduksjon av internasjonal bistand til sivile formål i Afghanistan kan ødelegge for den politiske reformprosessen i landet.
Overgangen til et Afghanistan etter Hamid Karzai dominerer naturlig nok den politiske dagsorden. Samtidig vil det forhåpentligvis snart bli undertegnet en bilateral sikkerhetsavtale mellom USA og Afghanistan. Begge deler er viktige for fremtidig stabilitet i landet.
Flyttet fokus. Men den økonomiske overgangsprosessen fortjener også bredere oppmerksomhet. På Tokyo-konferansen i 2012 forpliktet giverlandene seg til å bidra med 16 milliarder dollar til sivile formål i de kommende fire årene. Det er en stor risiko for at beløpet i realiteten blir betydelig mindre. Situasjonen i Syria og andre presserende konflikter har dyttet Afghanistan nedover på den internasjonale dagsorden. Korrupsjonen i landet - som både afghanere og givere medvirker til - kan få giverland til å begrense bistanden i ren frustrasjon. Det faktum at de gamle krigsherrene i Afghanistan fortsatt har stor - og etter manges mening økende innflytelse - kan få samme negative effekt for bistands-viljen.
Skjør fremgang. Det vil bli en betydelig reduksjon i bistanden til sivile tiltak i Afghanistan. Men en slik reduksjon må gjennomføres på en måte som ikke setter reformene fra det siste tiåret i fare. I det afghanske samfunnet står konservative krefter fortsatt svært sterkt, og selv om det er gjort forbløffende fremskritt i landet, er fremgangen skjør: Det er riktig at åtte-ni millioner barn nå er skrevet inn i grunnskolen, og at mer enn 30 prosent av disse er jenter. Men vi fokuserer for mye på kvantitet og for lite på kvalitet. Kvaliteten på utdanningen er dårlig, og det er stor mangel på kvalifiserte lærere og penger til å vedlikeholde bygninger og betale lønninger.
Tomme sykehus. Det er også riktig at helsevesenet er styrket, og at dette har resultert i at litt flere nyfødte vokser opp og afghanere lever litt lengre enn før. Helsevesenet lider likevel av alvorlige mangler, som det sjelden snakkes om. I Kabul står det for eksempel to nye sykehus, som ble bygget for tre-fire år siden ved hjelp av bistandspenger. På disse sykehusene har det aldri blitt behandlet en eneste pasient, enten fordi sykehuset er for kostbart i drift, eller for dårlig bygget - eller begge deler. Både klinikker og skoler har blitt stengt eller er underutnyttet fordi det ikke finns penger til drift og vedlikehold. Prosjekter som stolte giverland har vist fram på åpningsdagen blir - forutsigelig nok - i virkeligheten ofte en byrde, fordi afghanske budsjetter ikke kan håndtere dem nå, og slett ikke i fremtiden, dersom internasjonal bistand blir ytterligere redusert.
Det har skjedd en utrolig medierevolusjon i Afghanistan det siste tiåret. Politiske debatter som ville vært helt utenkelige for noen få år siden, kan man nå høre og se på daglig basis. Nesten 60 prosent av befolkningen har tilgang til TV. Nesten to millioner bruker internett, mens nesten ingen hadde adgang til det i 2005, og antallet øker raskt. Debatter på Facebook og andre sosiale medier er like livlige her som i andre land. Men ytringsfriheten er ikke slett ikke immun mot truslene fra de konservative kreftene i landet. Til tross for fremgangen er det også fortsatt bare en liten andel av befolkningen (rundt fem prosent) som har tilgang til internett. Fiberoptiske kabler og alternative energikilder som solenergi, kan gi tilgang til TV og internett også utenfor de store byene.
Det afghanske sivilsamfunnet vokser, og stadig nye organisasjoner fremmer kvinners rettigheter, styrking av utdanning, bærekraftig økonomisk utvikling og bedre vilkår for næringslivet. Det etableres tenketanker for å debattere Afghanistans rolle i verdenssamfunnet. Dette sivilsamfunnet utgjør en reformvennlig stemme i et ellers konservativt samfunn.
Urbanisering. Flertallet av den afghanske befolkningen består av menn og kvinner under 25 år. Det foregår en hurtig og lite planlagt urbanisering, der folk flytter fra landsbygda og inn til de store byene. Unge er på jakt etter bedre utdanning og jobbmuligheter. Antallet slike unge øker raskt og de er i økende grad reformvennlig. Men de er i liten grad organisert, og har foreløpig begrenset innflytelse.
En svekkelse av den internasjonale bistanden vil medføre en sterkere konkurranse mellom de kortsiktige sikkerhetsbehovene og det som trengs for å oppnå mer langsiktig utvikling av det afghanske samfunnet. Hvis dette ikke håndteres godt, vil det kunne sette det siste tiårets reformprosesser i fare. Afghanistan kan nok overleve en reduksjon i bistanden, men det er sterkt behov for forutsigbarhet for at bistanden vil fortsette lenge nok til å sikre det som faktisk er oppnådd.
Etter Karzai. I forbindelse med overgangen fra Karzai til en ny epoke, bør det internasjonale samfunnet legge vekt på å styrke kvaliteten av utdanning, konsolidere det nye medielandskapet, utvide tilgangen til TV, internett og sosiale medier, samt styrke sivilsamfunnet. Dette kan skape en vellykket overgang til et mer moderne og reformvennlig samfunn.
En reduksjon av ressurser på disse områdene vil ikke straffe de som har beriket seg gjennom korrupsjon, eller de som klamrer seg til status quo. Den vil tvert om straffe dem som bekjemper korrupsjonen og ønsker å skape et mer moderne Afghanistan. Disse reformvennlige gruppene er sårbare, og det kan fortsatt komme tilbakeslag.
Talibans fall. For en tid tilbake snakket jeg med et afghansk regjeringsmedlem, som fortalte følgende; han var blitt skuffet over å se hvordan de gamle krigsherrene og reformskeptiske maktspillerne satt på første benkerad under det store Loya Jirga-møtet etter Talibans fall i 2002. Men han tenkte at snart vil disse kreftene bli marginaliserte av mer reformvennlige politikere.
Nå virket det som om det motsatte hadde skjedd, som om det var reformkreftene som var blitt marginaliserte. For meg er dette en advarsel som bør tas alvorlig når vi fastlegger våre prioriteringer fremover.
