Norsk Israel–Palestina-politikk kombinerer en rekke perspektiver som er i spenn. Overordnet er politikken sterkt konsensuspreget når det gjelder hva man ønsker å oppnå, nemlig tostatsløsningen, men det er et økende sprik i oppfatningene av hvordan man best kan oppnå denne. Gaza-krigen har i sterk grad økt gapet mellom mål og tilnærming i norsk politisk debatt. Debatten slår også forskjellig ut avhengig av hvilket felt man ser på. På det såkalte bistandssporet er den klassiske norske konsensusen sterkest, mens når det gjelder spørsmålet om hvilken grad man skal legge press på Israel er gapet størst. Et sentralt tema i denne diskusjonen er spørsmålet om norsk innflytelse. Her oppstår det et paradoks som er tydeligst hos de såkalte styringspartiene (H og Ap). Satt på spissen argumenterer de for at Norge ikke kan påta seg en ledende rolle fordi Norge vil da miste sin innflytelse og dermed ikke vil kunne spille en ledende rolle. På en rekke felt, som støtte til UNRWA, krav om våpenhvile, økt differensiering, uttalelsen i ICJ, og anerkjennelse av Palestina har dette slått sprekker under Gaza-krigen. På andre felt, som ytterligere sanksjoner av Israel er dette fortsatt et hovedargument.
Jensehaugen, Jørgen (2024) Norsk Israel–Palestina-politikk i krisetid [Norwegian Israel–Palestine Policy in a Time of Crisis], Internasjonal Politikk 82 (2): 165–176.
