Gjennom to tildelinger av Nobels fredspris, til Wangari Maathai i 2004 og til IPCC og Al Gore i 2007, har Den Norske Nobelkomite satt fokus på klimaendring og miljø. Prisene kan dels forstås i lys av at komiteen anvender et stadig videre fredsbegrep. Men samtidig hevder komiteen og dens talsmenn at det er en nær sammenheng mellom miljø, klimaendringer og væpnet konflikt, noe som kan gjøre prisene relevante ut fra en mer tradisjonell oppfatning av fred. Både Nobelkomiteens tidligere leder Ole D. Mjøs, sekretær Geir Lundestad og prisvinner Barack Obama, har med stor sikkerhet slått fast at det er en sammenheng mellom klimaendring, miljøforringelse og konflikt.
Med utgangspunkt i eksisterende forskning stiller denne artikkelen seg kritisk til Nobelkomiteens begrunnelse for å utvide fredsprisens virkeområde til å omfatte miljø- og klimaspørsmål. Det kan reises tvil om hvor mye utvidelse fredsbegrepet tåler før det blir helt utvannet. Men det finnes heller ikke noe sterkt faglig grunnlag for å hevde at miljøforringelse og ressursknapphet skaper konflikt, slik prisen til Maathai kan antyde. Den samme tankegangen ligger til grunn for prisen til IPCC og Al Gore, men her er argumentet fra Nobelkomiteen klarere og mer allmenngyldig og potensialet for spekulasjon om framtidig ressursknapphet og folkevandring nødvendigvis betydelig større. Vi kan ikke avvise muligheten for at dramatiske klimaendringer i framtiden kan ha andre konsekvenser enn dem vi kjenner til nå. Vi kan heller ikke utelukke at ressursknapphet og klimaendringer kan bidra til mindre, lokale konflikter mellom grupper. Men det er svært lite støtte i den empiriske litteraturen for påstanden om at miljøfaktorer i dag spiller en betydelig rolle i konfliktbildet eller at det vil gjøre det i nær framtid. Slik sett har Nobelkomiteens ønske om å sette fokus på miljøsaken et svakt fundament i eksisterende forskning.
